Hverdagen. Dessverre...

Jeg kom hjem etter en koselig kveld ute med folk, og klarte seriøst ikke å slutte å gråte, og det kjipeste er at jeg ikke engang vet hvorfor.

Men i dag fant jeg ut at fortiden har innhentet meg..

Jeg fant ut at hele min identitet er bygget på hva andre synes om meg, at jeg egentlig ikke er meg, bare en person som jeg tror andre vil jeg skal være. Jeg er ikke noe flink til å ta vare på meg selv, og jeg er fullt klar over det, men prøver istedet å gjøre alle andres liv lettere ved å by på meg selv, enten via arbeid, eller ved å være der for folk. 

Men jeg er så redd for å slutte.. 

Jeg fant ut at jeg ikke tør å være meg.

Og på toppen av det hele, tør jeg nesten ikke ta kontakt med folk, fordi jeg er redd for å virke påtrengende.

Men jeg vet seriøst ikke hva jeg holder med på lenger. jeg har prøvd å gjort livet lettere for folk rundt meg, men føler aldri det blir satt pris på. Og som oftest ender det med at jeg klandrer meg selv for at det ikke blir lagt merke til. Søppel at dette er hverdagen min for tiden...

Kanskje ikke helt som det skal være.

I det siste har jeg nok ikke vært helt meg selv. Mye tanker som svirrer rundt i hodet mitt. har tenkt veldig mye på termene familie og venner. Jeg kan jo si det som så, at jeg er meget privilegert som har en sånn stor familie som jeg har, og jeg er så velsignet at jeg har et par mennesker i livet mitt, som jeg kan kalle gode venner. Men jeg savner noe mer.

Antar at det bare er drømmetenkning, men jeg skulle ønske jeg hadde noen, som hadde litt tid til meg. Og det er jo en kjempeegoistisk tankegang, men allikevel. Skulle ønske jeg hadde bedre tid, og at folk rundt meg hadde bedre tid. Det er litt ensomt på denne måten. for 2 dager siden, fikk jeg en bursdagsinvitasjon, og trist som det høres ut; jeg gråt.. jeg kan seriøst ikke huske sist gang det skjedde at jeg ble invitert på en fest, og så mye betydde det for meg, at jeg faktisk ikke klarte å holde tårene tilbake. 

Jeg har bodd og jobbet der jeg gjør, i nesten et år nå, og jeg har enda ikke vent meg til å se at folk reiser. Spesielt jevnaldrende, det er ingen på stedet..

På toppen av det hele; hadde jeg virkelig sett frem til å jobbe som Ungdomsarbeider i Koret jeg var med i fjor, men jeg kan ikke..

Jeg klarer ikke å måtte stå frem som et godt eksempel på hvordan man skal te seg, når jeg selv ikke engang kan overholde loven. Jeg mener å si jeg har såpass integritet, at jeg da ikke påtar meg et slikt verv. Jeg skulle ønske, men jeg kan ikke.

Men over til noe annet; i dag plukket jeg rips i hagen, og busken var så full, at jeg seriøst ikke visste hvor jeg skulle begynne... Snakker om luksusproblem..

Litt andre tanker.

Venner er en utrolig deilig rase mennesker, de er der for deg når du trenger det, du kan prate med de om praktisk talt alt, fra hvor god den siste filmen på kino var, til kvantefysikk, og enkelte enkle og vanskelige løsninger på verdensproblemene. Og som et medlem av en relativt stor familie, har jeg også fått det privilegium å ha mange søsken som støtter og står opp for og sammen med meg. Å kunne ha slike mennesker i livet mitt er stort for meg. så selv om dette er en relativt anonym blogg, vil nok de det innebærer forstå at dette er direkte rettet til dem; Jeg elsker deg!!! nettopp for at du er der, du er min venn, uansett hva andre mener om det.

Og så over til litt andre tanker. Jeg var et mobbeoffer. Det er ikke noe jeg er stolt over, men det er heller ingenting jeg er lei meg for, rett og slett fordi det har gjort meg til det mennesket jeg er i dag. Jeg tenker også på at, i flere tilfeller, med flere jeg kjenner som har vært innom samme greia, at kanskje det også er grunnen til at vi tør å være anderledes. Det at vi i utgangspunktet er vant med at andre ser på oss med skulende øyne, eller andre som rett og slett bare ikke kan utstå oss, og at vi derfor ikke lenger bryr oss. Ta meg, jeg går relativt ofte i dressbukse, halvlang frakk, og med stresskoffert. Jeg er ingen storkar, jeg er ikke rik, og jeg er ikke viktig, på noe som helst vis, i den form at mine valg ikke er av en så stor viktighet at de påvirker andre i særlig stor grad. Men, jeg mener også at det er ikke klærne som definerer oss. Greit, det kan sikkert vise litt hvordan slags dagshumør man er i, men ikke særlig mye mer. Så for alle dere "andre" som skuler på andre når de går med litt anderledes klær enn hele resten av befolkningen; Ta det med et åpent sinn, prøv det en dag, det er helt utrolig hvor befriende det er.

Nå er det natt.

I dag(kveld), når jeg gikk over et mørkt jorde, kikket opp på Melkeveien, på et mørkt sted med relativt langt mellom husene(nei, jeg bor ikke i Indre Sogn, så det er ikke så himla langt mellom husene.), tenkte jeg; jeg lurer ikke engang på om det er liv der ute, jeg bare lurer på om jeg får leve lenge nok til vi mennesker etablerer kontakt med de. Det er en halvt sær tanke, det faktum at vårt tallsystem, klarer ikke engang i nærheten å innbefatte antall stjerner og planeter der ute. Og med det faktum nå lagt på bordet, håper jeg for alle nogenlunde godt ansette forskeres skyld, at de ikke for alt i verden lurer på, OM det finnes liv der ute, men at spørsmålet heller er HVOR.


Men over til en annen sak. Jeg har nå offisielt kommet frem til at jeg er en sær person. ikke sær fordi at jeg plutselig, midt under en forretningsmiddag begynner å ta bena på bordet, og spørre sjefen om han tror det er sopp, eller bare dårlig fothygiene, nei da, jeg mener jeg er sær fordi jeg tror inderlig på at det er ikke veldig mange som tenker som meg. Jeg mener ikke å hevde at jeg er smarere enn alle andre, eller dummere for den saks skyld(Gud forby, jeg har ikke tatt IQ-test enda, fordi jeg ikke ønsker å ødelegge min egen illusjon om jeg er sånn ganske over gjennomsnittet smart.) Og så er det også det at i nesten enhver setting jeg er, tenker jeg "hva ville vært det optimale soundtrack for akkurat det som hender nå?" Det aner meg at, om noen skulle lage film om meg og mitt liv, ville det vært vanskelig nok å skildre alle de sjarmerende små detaljene som vandrer rundt oppi hodet mitt, f.eks. når jeg åpner den knirkete, gamle grinda ved den eldgamle togovergangen ved der jeg bor. Men jeg tror også det at, soundtracket til mitt liv, ville vært definert av en god del låter som ikke absolutt alle kjenner til, snarere tvert imot.
men hvis alle hadde visst om det, ville jo alt det jeg mener, være en bløff. At jeg er Ikke Helt A4.

En annen dag.

Jeg hadde aldri trodd det skulle være et sånn strev å være sosial.
I hverdagen møter man på alskens varianter av sosialt samvær; familie, venner, kolleger, kunder, og gjerne også i den rekkefølgen, men jeg tenker også at når man når en viss alder, må man også anstrenge seg mye mer for å holde liv i sitt eget sosialliv. F.eks. når man er 20 år, alle venner har flyttet til andre, større byer, eller kanskje også så langt som til andre land. Da er det ikke lenger å gjøre som når vi var 7, og bare stikke over på et spontanbesøk til kompisen eller venninna, man er nødt til å planlegge 9 måneder frem i tid, omtrent som når man planlegger en graviditet. Jeg tror ikke jeg vil bli voksen, jeg. Ikke hvis hele livet mitt må planlegges på forhånd.
Da vil jeg mye heller sitte fast i barndommen, hvor man alltid hadde tid til andre rundt seg, og hvertfall når andre trengte en. Er det bare jeg som tenker sånn? Det er greit at jeg vil være Ikke Helt A4, men i visse tilfeller håper jeg virkelig at jeg ikke er den eneste som tenker på denne måten.

En helt vanlig mandag.

Nå er det mandag igjen. Mandager er egentlig litt digg, syns jeg. Det kan sikkert hende at jeg er alene om dette, men det er nå min mening. Mandag er for meg, en ny begynnelse, en mulighet til å gjøre gode resultater, uten å tenke på hva slags begrensninger den forrige uka bragte med seg.
En annen ting jeg ganske sikkert er alene om, er å ha 4 jobber, samtidig. Fikk min siste jobb sist torsdag, denne er på Vinmonopolet, og for nesten første gang i min nesten 9-årige yrkespraksis, kan jeg si at jeg gleder meg hensynsløst til å starte i ny jobb. Men der kommer også Mandags-tankene inn, for selv om jeg har hatt noen skjær i sjøen, yrkesmessig, tenker jeg at dette er en ny begynnelse, en ny mulighet til å gjøre enda en god jobb.
Mandag står også for et annet lyspunkt i mine ellers så travle arbeidsuker, og det er på vei tilbake fra koret jeg går i, for hver mandag tar jeg følge med en veldig god venninne av meg, til der bussen min går, og hvor enkelt det enn høres ut, er det noe jeg virkelig ser fram til i en ellers grå hverdag.
Med den måten jeg kan se positivt i det meste, er jeg kanskje Ikke Helt A4..

Dette skulle være en fridag.....

Her sitter jeg, kl 13.22, og skulle egentlig være ferdig med å vaske badet, lage middag for kvelden, ringe banken for utsettelse, ringe og kjefte på sjefen og henge opp klær. Dette skulle være ferdig kl 16. Ingenting er gjort, og dette skulle liksom være en fridag.... nå kommer jeg til å ha det hengende over meg hele resten av tiden. Kan vedde for at minst 90% av ungdom i min alder har vært borti det samme, og dette er Ikke Helt A4, yeah right!