En annen dag.

Jeg hadde aldri trodd det skulle være et sånn strev å være sosial.
I hverdagen møter man på alskens varianter av sosialt samvær; familie, venner, kolleger, kunder, og gjerne også i den rekkefølgen, men jeg tenker også at når man når en viss alder, må man også anstrenge seg mye mer for å holde liv i sitt eget sosialliv. F.eks. når man er 20 år, alle venner har flyttet til andre, større byer, eller kanskje også så langt som til andre land. Da er det ikke lenger å gjøre som når vi var 7, og bare stikke over på et spontanbesøk til kompisen eller venninna, man er nødt til å planlegge 9 måneder frem i tid, omtrent som når man planlegger en graviditet. Jeg tror ikke jeg vil bli voksen, jeg. Ikke hvis hele livet mitt må planlegges på forhånd.
Da vil jeg mye heller sitte fast i barndommen, hvor man alltid hadde tid til andre rundt seg, og hvertfall når andre trengte en. Er det bare jeg som tenker sånn? Det er greit at jeg vil være Ikke Helt A4, men i visse tilfeller håper jeg virkelig at jeg ikke er den eneste som tenker på denne måten.