fredag 20. august 2010

Hverdagen. Dessverre...

Jeg kom hjem etter en koselig kveld ute med folk, og klarte seriøst ikke å slutte å gråte, og det kjipeste er at jeg ikke engang vet hvorfor.

Men i dag fant jeg ut at fortiden har innhentet meg..

Jeg fant ut at hele min identitet er bygget på hva andre synes om meg, at jeg egentlig ikke er meg, bare en person som jeg tror andre vil jeg skal være. Jeg er ikke noe flink til å ta vare på meg selv, og jeg er fullt klar over det, men prøver istedet å gjøre alle andres liv lettere ved å by på meg selv, enten via arbeid, eller ved å være der for folk. 

Men jeg er så redd for å slutte.. 

Jeg fant ut at jeg ikke tør å være meg.

Og på toppen av det hele, tør jeg nesten ikke ta kontakt med folk, fordi jeg er redd for å virke påtrengende.

Men jeg vet seriøst ikke hva jeg holder med på lenger. jeg har prøvd å gjort livet lettere for folk rundt meg, men føler aldri det blir satt pris på. Og som oftest ender det med at jeg klandrer meg selv for at det ikke blir lagt merke til. Søppel at dette er hverdagen min for tiden...

søndag 8. august 2010

Kanskje ikke helt som det skal være.

I det siste har jeg nok ikke vært helt meg selv. Mye tanker som svirrer rundt i hodet mitt. har tenkt veldig mye på termene familie og venner. Jeg kan jo si det som så, at jeg er meget privilegert som har en sånn stor familie som jeg har, og jeg er så velsignet at jeg har et par mennesker i livet mitt, som jeg kan kalle gode venner. Men jeg savner noe mer.

Antar at det bare er drømmetenkning, men jeg skulle ønske jeg hadde noen, som hadde litt tid til meg. Og det er jo en kjempeegoistisk tankegang, men allikevel. Skulle ønske jeg hadde bedre tid, og at folk rundt meg hadde bedre tid. Det er litt ensomt på denne måten. for 2 dager siden, fikk jeg en bursdagsinvitasjon, og trist som det høres ut; jeg gråt.. jeg kan seriøst ikke huske sist gang det skjedde at jeg ble invitert på en fest, og så mye betydde det for meg, at jeg faktisk ikke klarte å holde tårene tilbake. 

Jeg har bodd og jobbet der jeg gjør, i nesten et år nå, og jeg har enda ikke vent meg til å se at folk reiser. Spesielt jevnaldrende, det er ingen på stedet..

På toppen av det hele; hadde jeg virkelig sett frem til å jobbe som Ungdomsarbeider i Koret jeg var med i fjor, men jeg kan ikke..

Jeg klarer ikke å måtte stå frem som et godt eksempel på hvordan man skal te seg, når jeg selv ikke engang kan overholde loven. Jeg mener å si jeg har såpass integritet, at jeg da ikke påtar meg et slikt verv. Jeg skulle ønske, men jeg kan ikke.

Men over til noe annet; i dag plukket jeg rips i hagen, og busken var så full, at jeg seriøst ikke visste hvor jeg skulle begynne... Snakker om luksusproblem..