Kanskje ikke helt som det skal være.

I det siste har jeg nok ikke vært helt meg selv. Mye tanker som svirrer rundt i hodet mitt. har tenkt veldig mye på termene familie og venner. Jeg kan jo si det som så, at jeg er meget privilegert som har en sånn stor familie som jeg har, og jeg er så velsignet at jeg har et par mennesker i livet mitt, som jeg kan kalle gode venner. Men jeg savner noe mer.

Antar at det bare er drømmetenkning, men jeg skulle ønske jeg hadde noen, som hadde litt tid til meg. Og det er jo en kjempeegoistisk tankegang, men allikevel. Skulle ønske jeg hadde bedre tid, og at folk rundt meg hadde bedre tid. Det er litt ensomt på denne måten. for 2 dager siden, fikk jeg en bursdagsinvitasjon, og trist som det høres ut; jeg gråt.. jeg kan seriøst ikke huske sist gang det skjedde at jeg ble invitert på en fest, og så mye betydde det for meg, at jeg faktisk ikke klarte å holde tårene tilbake. 

Jeg har bodd og jobbet der jeg gjør, i nesten et år nå, og jeg har enda ikke vent meg til å se at folk reiser. Spesielt jevnaldrende, det er ingen på stedet..

På toppen av det hele; hadde jeg virkelig sett frem til å jobbe som Ungdomsarbeider i Koret jeg var med i fjor, men jeg kan ikke..

Jeg klarer ikke å måtte stå frem som et godt eksempel på hvordan man skal te seg, når jeg selv ikke engang kan overholde loven. Jeg mener å si jeg har såpass integritet, at jeg da ikke påtar meg et slikt verv. Jeg skulle ønske, men jeg kan ikke.

Men over til noe annet; i dag plukket jeg rips i hagen, og busken var så full, at jeg seriøst ikke visste hvor jeg skulle begynne... Snakker om luksusproblem..