Jeg kom hjem etter en koselig kveld ute med folk, og klarte seriøst ikke å slutte å gråte, og det kjipeste er at jeg ikke engang vet hvorfor.
Men i dag fant jeg ut at fortiden har innhentet meg..
Jeg fant ut at hele min identitet er bygget på hva andre synes om meg, at jeg egentlig ikke er meg, bare en person som jeg tror andre vil jeg skal være. Jeg er ikke noe flink til å ta vare på meg selv, og jeg er fullt klar over det, men prøver istedet å gjøre alle andres liv lettere ved å by på meg selv, enten via arbeid, eller ved å være der for folk.
Men jeg er så redd for å slutte..
Jeg fant ut at jeg ikke tør å være meg.
Og på toppen av det hele, tør jeg nesten ikke ta kontakt med folk, fordi jeg er redd for å virke påtrengende.
Men jeg vet seriøst ikke hva jeg holder med på lenger. jeg har prøvd å gjort livet lettere for folk rundt meg, men føler aldri det blir satt pris på. Og som oftest ender det med at jeg klandrer meg selv for at det ikke blir lagt merke til. Søppel at dette er hverdagen min for tiden...
Jeg aner egentlig ikke hva jeg skal skrive her, for å fortelle deg for et sinnsykt genialt, snilt og gjennomført prakteksemplar av et menneske du er. Du er et av de koseligste og mest åpne personene jeg kjenner.
SvarSlettJeg har ikke kjent deg så lenge, men jeg føler allikevel at du er en av de aller beste vennene jeg har hatt. Og apropos, jeg kjenner meg absolutt igjen i å være redd for å virke påtrengende...
Bottom line... Stå på! Jeg vet ikke om et menneske som kunne innbille seg å mislike deg. Du er fantastisk. God natt.